Klar for kamp(dikt)? Folkets Hjørne - en scene for slampoesi

Onsdag kveld ble Folkets Hjørne (LO’s besøkssenter) forvandlet til en arena for politisk poesi, formidlet i formatet Spoken word, bedre kjent på folkemunne som slampoesi. Det må likevel nevnes at betegnelsen slampoesi teknisk sett gjelder konkurranseformen, mens Spoken word er sjangerens navn utenfor konkurranse.

I Norge er det likevel vanlig å omtale hele kunstformen som slampoesi, og derfor velger jeg å gjøre det samme.

Oslo er en by med mange muligheter for å fremføre slampoesi på scene. Alt fra Nordic Black Theatre, Goldie og Melahuset, til sporadiske arrangementer som dukker opp på ulike utesteder fra tid til annen. Like utenfor Oslo finnes også et månedlig slampoesi-arrangement på Nesodden, på kafeen Annas Hybel, og ellers arrangeres også åpen mikrofon hos Drammen Poesiklubb (på kulturhuset) hvor slampoeter innimellom glimter til med sitt nærvær. Inntil nylig hadde vi scenen Blue Monday på Salt nede ved Langkaia i Oslo, men arrangørene har nå gått videre med andre prosjekter. Tomrommet merkes, og den varme, blå scenen er dypt savnet.

Jeg har et håp om at Folkets Hus vil kunne fylle en liten del av tomrommet.

Selv om lokalet bærer mer preg av å være et sted for foredrag og kursvirksomhet, ble stemningen totalt forvandlet idet poetene tok scenen på onsdag. Temaet for kvelden var fagbevegelsen og arbeidsliv, og samtlige poeter leverte politisk kunst på høyt nivå, med energi som løftet taket!

Vi fikk servert tekster om dårlig økonomi som kunstner, dårlig bedriftsledelse, utfordringer i helsesektoren, fremtidens ledere, tekst om å være overtallig på arbeidsplassen, tekst om relasjoner mellom kollegaer, om ledere som holder tilbake lønn, og om å føle seg usynlig i et system hvor mennesket ikke blir sett.

Sammen med Forfatterforbundet er målet å etablere en slampoesi‑scene som ikke forsøker å være nøytral. Vi har ikke lyst til å være et sted der kampdikt er et sideinnslag. Vi vil være et sted der kampdikt er selve fundamentet.

Kampdikt har gjennom moderne historie blitt brukt som virkemiddel for å skape samfunnsengasjement. Diktformen oppsto primært som en reaksjon på fascismens og nazismens fremvekst på 30-tallet og vokste seg enda større under andre verdenskrig. Sjangeren slampoesi og konkurranseformen har røtter fra Chicago, da den amerikanske poeten Marc Kelly Smith på 80-tallet introduserte konseptet for å fange publikum og gjøre poesien mer levende og dynamisk.

På onsdag fylte kampdiktene Folkets Hjørne fra gulv til tak. En inspirerende kveld som jeg gleder meg til å gjenta – forhåpentligvis allerede så tidlig som i juni. Neste tema på agendaen blir klima og miljø. Målet med dette samarbeidet mellom Forfatterforbundet og slampoesimiljøet er både å kunne stille opp for poeter når det gjelder utfordringer i forhold til copyright på egne tekster, fri rettshjelp, rådgivning når det gjelder økonomi og honorarer, og ikke minst skape denne nye scenen hvor mennesker møtes og tekster formidles.

Vi gleder oss til å høre dikt som setter søkelys på det politiske (fordi verden brenner og kunsten må tørre å stille de vanskelige spørsmålene), det sosiologiske (fordi vi som mennesker formes av strukturene rundt oss, og kunsten må tørre å peke på strukturen), og det personlige (fordi kampen alltid startet i hjerterota hos mennesker som nekter å la stillheten tale).

Nyhetsbildet maler et bilde av en tid der debatten ofte blir mer støy enn substans. Polarisering i samfunnet skaper en lydtett mur mellom mennesker. En høy mur som gjør det vanskelig for mange å føle seg hørt. Nettopp derfor trenger vi rom som dette. En scene hvor ordene ikke bare beskriver virkeligheten, men utfordrer den.

Slampoesi-scenen på Folkets Hjørne vil være mer enn kun en scene for de som ønsker å underholde. Dette er en scene for de som vil utfordre systemet, endre strukturen, rope der hvor politikerne tier. Poesi er ikke bare estetikk. Poesi er et verktøy. Et våpen. En mulighet til å skape endring.

Skriver du dikt?

Bærer du på et engasjement?

Neste gang håper jeg du står i rommet sammen med oss. For enhver kamp trenger flere stemmer. Og noen ganger begynner en bevegelse med noe så enkelt som et dikt som endelig blir sagt høyt.