Mitt forfatterår 2025 – Mitt mest produktive hittil

For nøyaktig ett år siden skrev jeg mitt forrige blogginnlegg på denne nettsiden.

Til tross for at jeg har vært fraværende når det gjelder blogg, har jeg absolutt ikke ligget på latsiden når det gjelder kreativ skriving. Heller ikke når det gjelder sceneopptredener.

Dette året har jeg jobbet hardt med både slampoesi, diktmanus og romanmanus.

Diktsamlingen min som egentlig skulle komme ut i 2023, så endelig dagens lys i mai i år. Boka har tittelen Gjenfødt som en snøklokke, og er inspirert av den franske spleenpoeten Baudelaire og emoangst-portalen Tumblr. Mottakelsen har vært god og stilistisk er boka en nydelig Tumblr-throwback. Tusen takk til Øystein Himle som har gitt liv til visjonen min og diktene mine.

Boka kan vel defineres som en nisjediktbok, og er kun tilgjengelig via forlagets egen nettbutikk (TekstForlag.no)

Samtidig som jeg feiret den første diktbokas endelige utgivelse, jobbet jeg med et helt annet diktmanus. En bok som aldri ville blitt til, hadde det ikke vært for det økonomiske tilskuddet jeg fikk fra Lørenskog kommune, da jeg optimistisk pitchet idéen min.

2025 ble altså året hvor jeg endelig fikk min søknadsjubel. Hurra!

Ikke nok med det, men boka (med tittelen I Lørenskog er jeg hjemme) har til og med blitt omtalt i Romerikes Blad, og vil på nyåret reise rundt på en liten Lørenskog-turné med høytlesning flere ulike steder. Diktsamlingene er som natt og dag når det gjelder stemning. Gjenfødt som en snøklokke er melankoli på sitt mørkeste, mens I Lørenskog er jeg hjemme er ekte feelgood. Bøkene har likevel en ting til felles. De er begge diktsamlinger med et handlingsforløp, og kan derfor leses som kortromaner. Jeg ser på dem som en fin introduksjon for lesere som synes romaner blir overveldende. Lesere som ikke er vant til å tolke poesi. Lesere som vil lese, men ikke vet hvordan de skal komme i gang. Bøkene er dessuten fulle av bilder som man kan hvile øynene på når man blir sliten av tekst.

Takk til Sirkel Forlag som har publisert både I Lørenskog er jeg hjemme og Blå Morpho, romanen som jeg har jobbet knallhardt med det siste året. Romanen, som i utgangspunktet var et diktmanus som senere ble en slags sakprosa/essay og til slutt roman, har vært gjennom flere runder med endringer, forbedringer og rikelig med frustrasjon. Det endelige produktet er fantastisk – takket være tips og råd fra språkvasker Julianne Aga og redaktør Åshild Kolås.

Ellers har året vært en vakker reise dypere inn i slampoesiens landskap. Jeg har stått på flere ulike scener i Oslo, i tillegg til Lillestrøm, Drammen og Nesodden. Jeg har reist til Sarpsborg og Nittedal og fremført poesi der også. I desember deltok jeg i Oslomesterskapet i slampoesi, men kom meg ikke videre til finalen. Noe som er helt greit, ettersom nivået var skyhøyt og alle som deltok var vanvittig dyktige. Finalistene fortjente plasseringen og vinneren var uansett blant mine soleklare favoritter.

I november lot jeg to av diktene mine vandre videre inn i et helt nytt univers. Elektronisk musikk. Jeg samarbeider for tiden med en skyggeprodusent som hjelper meg å gi nytt liv til en rekke dikt som jeg har skrevet på engelsk. Diktene er alle inspirert av samtaler mellom meg og terapeuten min. Til våren kommer et komplett album med 10 «spoken word»-dikt. Eller kanskje 11. Foreløpig er to av disse tilgjengelige på alle strømmetjenester.

Målet med albumet er å introdusere poesi for et nytt publikum og forhåpentligvis inspirere noen av lytterne på dansegulvet til å utforske poesi gjennom musikk.

Som i fjor, konkluderer jeg med å stille meg selv noen spørsmål.

Blir 2026 hovedsakelig et musikalsk år for meg? Året hvor poesien min flyter best på dansegulvet?

Eller blir 2026 året hvor jeg stiller enda sterkere som slampoet?

Det er det bare skjebnen som vet. Jeg vil uansett gi jernet overalt hvor jeg beveger meg.

PS. Mitt aller største ønske som forfatter, er å få debutromanen min Gi meg en sjanse filmatisert.